En leges øyne

Det var ikke enkelt og manøvrere seg frem til veggene på Briskebys fasjonable restaurant, som tross alt er og blir en restaurant. Folk stod overalt, og alle ville frem for å se. Det er tydelig at Færø allerede har nådd ut med sine bilder, til tross for sin debutantstatus. Så hva var det alle fikk se?

Bildene på Bølgen & Moi viser den svært bereiste Færøs erfaringer gjennom hans sylskarpe blikk. Den snart jubileumsaldrede fotografen har sett veldig mye, og har latt oss andre få bli med ved hjelp av sine gjennomført troverdige reproduksjoner av all verdens sannheter. Han har fanget liv med en dristighet og ærlighet som umiddelbart slår ned som imponerende. Noe av det som tydeliggjør hans uttrykk er den sterke kommunikasjonskraften og viljen som skinner gjennom. Han har virkelig møtt på alle disse menneskene, og vært der, i deres verden. Det er ikke et turistfotoalbum.

Kvaliteten er stort sett god på det utstilte materialet, men enkelte av bildene faller litt utenom og blir uinteressante i helheten. På den andre siden ender mange av bildene opp som klassikere, slik som strandbildet med de sorte parasollskyggene, eller det sugende portrettet av gjetergutten fra Atlasfjellene i Marokko, bilder som er sjeldne innen norsk fotografi. Det var også en befrielse og se mange av disse motivene i såpass store prints, noe som gav en optimal opplevelse. Derimot var det tilsvarende synd ikke alle bildene var i denne størrelsen, det ødela litt av totalinntrykket.

Men folket virket fornøyd og mens de skålte med sine vinglass og tittet på fotografier rakk vi en kvikk prat med kveldens debutant. Utstilleren viste enorm tilfredshet over sin debut på veggene. – Det føles godt, veldig godt, sier han med stolt røst. Og han har grunn til å være stolt. Veggene er fylt med hans eksponeringer. Marokko, Italia, Hellas, Mexico og resten av verden. En kamel med vridd hode. Bestemoren med sitt lekende barnebarn i Nicaragua. Prinsessen i Napolis travle gater. Jeg understreker, dette er slående estetiske utsnitt av virkelighet. De er i farge og i svart hvitt. Ingen regler. Kun det han ser og opplever, mens vi andre løser kryssord og ser på tv.

Egentlig er Torkil Færø lege, men har drevet med fotografi de siste 12 årene. Utstillingen viser bilder tatt fra nesten hele denne perioden. Han har aldri jobbet med en bestemt ide eller plan, men heller tatt de bildene han vil, av de tingene som interesserer han. Færø understreker en avstand fra nettopp den innsnevringen av sine ideer og liker ikke å kalle sitt arbeid for prosjektbasert. Nettopp denne avstanden relaterer seg også til hans ønske om å kalles en dokumentarfotograf. Han er ingen kunstner, og ønsker ikke å assosiere sine arbeider til en såpass uklar og ikke minst pretensiøs definisjon, som han uttrykker det. Han går så langt som å si at mye av kunsten som stilles ut er surr som svindler folket, og er bastant på at han selv vil utrykke sine intensjoner med skinnende klarhet og kommunisere direkte med publikum. Men vi ser at dokumentarfotografi og reportasje- og pressebilder stadig oftere stilles ut i lokaler til allmenn beskuelse som all annen estetisk utfoldelse. Dette i seg selv er positivt, da det bare utvider fotografiets rolle i samfunnet. Men hva skjer da egentlig med galleriet? Er det slik at man nå kan betegne denne typen utstillinger som kunst, eller er det galleriets rolle som har endret seg og egentlig er tilgjengelig for alle typer bilder?

Færø kan videre fortelle at det nødvendigvis ikke bare er fotografer som har inspirert hans ferd med kameraet. Han har i stedet hentet mye fra musikkens verden, og utnevner Bruce Springsteen som den kanskje viktigste kilden. Dette med å kunne se verden gjennom andres øyne, slik vi kan gjennom musikk, litteratur og i aller høyeste grad bilder er noe han har grepet fatt i. Færø har denne innfallsvinkelen når han arbeider, da han i sin tilnærming til menneskene han støter på bruker kameraet som link. Slik Springsteen lager musikk som alle kan tåle, vil også Færø at hans bilder kan ligge åpne for alle som vil se hva han har sett. I så måte er Bølgen & Moi et godt utgangspunkt, da deres restaurantdrift tiltrekker seg langt en bredere del av samfunnet en det vanlige galleriet gjør, selv om prisene der muligens ekskluderer noen.

Utstillingen av Torkil Færøs bilder er som nevnt ovenfor den 13. i rekken av Interfotos debutantutstillinger. To ganger i året velger en oppnevnt jury ut den de mener bør få sin gylne sjanse til å vise seg frem for fiffen og alle de andre, og er en viktig håndsrekning til sultne, talentfulle fotografer i det langstrakte land. Torkil Færø har definitivt målsetning om at dette skal bringe ham noen steg videre i fotolandskapet. Han har lenge ønsket å få bruke mer av sin tid på dette og anser utstillingen som en viktig psykologisk start på den famøse delen av fotokarrieren.

Viktigheten av å bli sett i den tykt overbefolkede fotoverdenen er uvurderlig. Man er avhengig av at folk tror på deg og vil ha deg, hele tiden. At Interfoto velger å bruke så mye krefter på dette er å anse som sjenerøst, og kanskje avgjørende for de fotografene som plukkes ut. Men enda viktigere er det for norsk fotografi generelt og fremme nye helter, vi trenger det. Så for å avslutte med et sitat av fotograf og medeier i foto.no: Interfoto har med denne 13. åpningen bevist at de fortjener full applaus for sitt initativ!