Skrevet av Maria LundbergForfatter Frode Grytten innledet debatten med sine refleksjoner rundt viktigheten av å se det store i de små tingene. Tråden han tok opp, har alt hengt i luften i noen år i norske fotojournalistmiljøer. Det kan virke som om det er en trend å skulle krysse landegrenser for å få til riktig godt dokumentarfotografi. Bare vi bytter land, er alt så mye mer interessant for fotografens blikk. Kanskje. Eller kanskje ikke.
Panelets debattanter, bestående av Frode Grytten, Finn Våga fra Pressefotografenes Klubb/ Norsk Journalistlag og fotojournalist Siv Johanne Seglem var slett ikke enige i alt som ble ytret, verken fra podiet eller fra salen, og godt er det. Når en debatt arrangeres i regi av og for norske pressefotografer, er det oppmuntrende at klangen ikke er unison. Mangfoldet av meninger kan knapt være mer verdifullt og velkomment enn i en slik sammenheng. Til gjengjeld var alle panelets deltakere overens om én ting: Det er viktig at norske fotojournalister leter etter de gode fortellingene og har øynene åpne i det som er dem nært, kjent og kjært.
Å ikke ha reist i dag er en skam, å ikke ha sett verden er tabu, - det er på linje med å være 40 å og jomfru, innledet Grytten på sitt treffsikre vis. Dermed var ballen servet.
For noen år siden kom sosialantropolog og forfatter Thomas Hylland Eriksen med en bok lydende Små steder store spørsmål. Som en innføringsbok i sosialantropologisk tenkemåte, er den en skreddersydd referanse når debatten dreier seg om norske fotojournalisters tenkemåte rundt egen praksis. Dyrkes vi eksotismen på bekostning av realismen? På linje med sosialantropologen, går den undersøkende fotografen ut for å stille spørsmål gjennom sin kameralinse. Hvorfor er det sånn, at mange tror de må reise så langt, for å kunne finne noe av verdi å rette objektivet mot? Hvorfor tror vi at det er slik, at vi ikke kan finne de store spørsmålstegnene verdt å stille ved det som er hverdagslig og kjent?
Noe av dette skyldes elementær psykologi. I møte med det ukjente skjerpes sansene våre, vi blir mer observante, vi tar inn omgivelser og lar oss berøre av inntrykk på en annen måte. For enhver som er reisende i fortellingen, enten det er som fotograferende eller skrivende, er noe av reisens kraft at den fører oss vekk fra våre kjente referanser og kaster oss på dypt vann. Kontekstskifter kan være kraftfulle nettopp på grunn av kontrastene. I grensesnittet mellom kjent og ukjent skjerpes instinktene våre. Det kan føles som om vi lever sterkere, mer. Virkelig. Vi opplever både oss selv og den andre på en ny måte. Betyr dette automatisk at det vi opplever som reisende er mer verdifullt og viktigere å formidle, enn det vi kan fortelle fra nærmeste gatehjørne der vi bor?
Forfatter og psykiater Finn Skårderud har skrevet innsiktsfullt om dette, - det modernes higen etter eksotiske opplevelser. Og kanskje er det med rette at Frode Grytten stilte spørsmålet om norske fotojournalister har blitt langsynte.
Finn Våga i panelet snakket om fenomenet tenningsnivå i forhold til det han oppfatter som norske fotojournalisters latskap når det kommer til viljen til å utforske sitt eget land. Et misforstått fokus på diettsatser i utlandet og utstyrsmani dominerer ofte diskusjonene i norske fotojournalistmiljøer. Hvor er engasjementet for fotografiet? Våga refererte til norske fotojournalisters deltakelse på den årlige fotofestivalen i Perpignan som et eksempel. Og det er ikke til å komme forbi, at det er påfallende å møte norske fotojournalister på jobb i Perpignan, med reise og opphold betalt av arbeidsgiver, hvor interessen for det faglige programmet åpenbart ligger langt tilbake for det alkoholholdige inntaket i baren.
Under siste års arrangement var en av de norske deltakerne så full, at han ikke kunne reise seg fra stolen uten hjelp fra forbipasserende da han skulle forlate baren ved stengetid.
- De som er så heldige å faktisk ha en fast lønnet stilling som fotograf i en redaksjon, burde vite å benytte muligheten bedre, enn å klage på manglende frynsegoder og opptre som narrer under fotofestivalen i Perpignan, argumenterte Våga. En slik ignorant holdning ødelegger for de av oss som kjemper for at fotojournalistikken skal ha en fortsatt plass i norske avisredaksjoner. Våga provoserte med å si at han gjerne skulle ha sett effekten av å inndra norske pressefotografers pass i et år, slik at de ble nødt til å fokusere på det norske.
Siv Johanne Seglem er en av de unge fotografene som har gjort seg bemerket med sine norskbaserte dokumentarprosjekter. Hun hevdet at det i dag faktisk kan oppleves som enklere å få midler til å gjøre prosjekter i hjemme i Norge enn ute, på grunn av de økonomiske rammebetingelsene som nå er drastisk endret for norske avisredaksjoner.
Vågå og Grytten tok til orde mot intellektuell latskap og blinde flekker blant norske fotojournalister. Fra salen kom det innspill om rammebetingelsene for norske fotojournalister, og om strukturelle forhold som tilsier at det økonomiske utbyttet for eierne av de store mediene går på bekostning av den gode journalistikken.
- Nettopp derfor, svarte Våga, - må norske fotojournalister kjenne sin besøkelsestid i en sammenheng som for eksempel fotofestivalen i Perpignan, og vise seg som genuint opptatte av og engasjerte i sitt fag. Bare slik kan vi ivareta kvaliteten og verdien som den dyktige, skarpskodde fotojournalisten bidrar med.
Å gå på fylla som fotojournalist i stedet for å gå på utstillinger og foredrag når du er på fotofestival sponset av arbeidsgiver, det være seg hjemme eller ute, skulle herved være et tilbakelagt kapittel i norsk fotojournalistisk historie, om Våga vant frem med sine poenger. Og det burde han gjøre, med tanke på at det som skal til for å få realisert fotodokumentariske prosjekter, er penger. De kommer ikke uten at fotografen og prosjektet er godt nok. Av norsk dorskhet gror det ingenting.
Samtidig skal den dorske langsyntheten med rette nyanseres en smule. De siste årene har vi sett mye fint dokumentarfotografi fra landet mellom bakkar og fjell ut mot havet. Og vi har fotografer som har vist at de evner å finne og formidle de gode historiene også fra de ytterste frimerkehjørner i vårt lille land.
Fred Ivar Utsi Klemetsen har gjort enestående fotodokumentarer fra samiske reinsdriftsmiljøer i Norge, hvis bilder har reist verden over. Knut Egil Wang har levert et saftig og poetisk stykke fotodokumentar fra det norske traktormiljøet på Jæren. Fortsatt dirrer Helge Skodvins bildeserien fra Hardangerfjorden på netthinnen min, flere år etter at den stod på trykk i Bergens Tidende. Espen Rasmussen tok nylig pris i Årets Bilde for sin fortelling fra Nesna. Paal Audestad har dokumentert det norske musikkfenomenet Kaizers Orkestra gjennom flere år og levert et unikt og historisk fotodokument. Ikke minst i årets bilde-sammenheng har vi sett flere sterke, gode fotodokumentarer de siste årene. Med andre ord helt håpløst er det ikke i det norske fotojournalistiske feltet.
Dette vet vi: Det er ikke en overhengende fare for malaria som skal til for å gi den magiske kraften til et bilde. Det handler heller ikke om mengde utstyr eller frynsegoder. Til syvende og sist handler det om pasjonen for å fortelle en historie. Den er det ingen som kan ta fra deg. Den kan heller ikke kjøpes for penger. Og den kan ikke drikkes frem i en bar. Den må eksponeres i form av piksler og filmkorn. Så opp, alle norske dokumentarfotografer og gi dere små steder, store spørsmål og den nære fortellingen i vold!
Panelets debattanter, bestående av Frode Grytten, Finn Våga fra Pressefotografenes Klubb/ Norsk Journalistlag og fotojournalist Siv Johanne Seglem var slett ikke enige i alt som ble ytret, verken fra podiet eller fra salen, og godt er det. Når en debatt arrangeres i regi av og for norske pressefotografer, er det oppmuntrende at klangen ikke er unison. Mangfoldet av meninger kan knapt være mer verdifullt og velkomment enn i en slik sammenheng. Til gjengjeld var alle panelets deltakere overens om én ting: Det er viktig at norske fotojournalister leter etter de gode fortellingene og har øynene åpne i det som er dem nært, kjent og kjært.
Å ikke ha reist i dag er en skam, å ikke ha sett verden er tabu, - det er på linje med å være 40 å og jomfru, innledet Grytten på sitt treffsikre vis. Dermed var ballen servet.
For noen år siden kom sosialantropolog og forfatter Thomas Hylland Eriksen med en bok lydende Små steder store spørsmål. Som en innføringsbok i sosialantropologisk tenkemåte, er den en skreddersydd referanse når debatten dreier seg om norske fotojournalisters tenkemåte rundt egen praksis. Dyrkes vi eksotismen på bekostning av realismen? På linje med sosialantropologen, går den undersøkende fotografen ut for å stille spørsmål gjennom sin kameralinse. Hvorfor er det sånn, at mange tror de må reise så langt, for å kunne finne noe av verdi å rette objektivet mot? Hvorfor tror vi at det er slik, at vi ikke kan finne de store spørsmålstegnene verdt å stille ved det som er hverdagslig og kjent?
Noe av dette skyldes elementær psykologi. I møte med det ukjente skjerpes sansene våre, vi blir mer observante, vi tar inn omgivelser og lar oss berøre av inntrykk på en annen måte. For enhver som er reisende i fortellingen, enten det er som fotograferende eller skrivende, er noe av reisens kraft at den fører oss vekk fra våre kjente referanser og kaster oss på dypt vann. Kontekstskifter kan være kraftfulle nettopp på grunn av kontrastene. I grensesnittet mellom kjent og ukjent skjerpes instinktene våre. Det kan føles som om vi lever sterkere, mer. Virkelig. Vi opplever både oss selv og den andre på en ny måte. Betyr dette automatisk at det vi opplever som reisende er mer verdifullt og viktigere å formidle, enn det vi kan fortelle fra nærmeste gatehjørne der vi bor?
Forfatter og psykiater Finn Skårderud har skrevet innsiktsfullt om dette, - det modernes higen etter eksotiske opplevelser. Og kanskje er det med rette at Frode Grytten stilte spørsmålet om norske fotojournalister har blitt langsynte.
Finn Våga i panelet snakket om fenomenet tenningsnivå i forhold til det han oppfatter som norske fotojournalisters latskap når det kommer til viljen til å utforske sitt eget land. Et misforstått fokus på diettsatser i utlandet og utstyrsmani dominerer ofte diskusjonene i norske fotojournalistmiljøer. Hvor er engasjementet for fotografiet? Våga refererte til norske fotojournalisters deltakelse på den årlige fotofestivalen i Perpignan som et eksempel. Og det er ikke til å komme forbi, at det er påfallende å møte norske fotojournalister på jobb i Perpignan, med reise og opphold betalt av arbeidsgiver, hvor interessen for det faglige programmet åpenbart ligger langt tilbake for det alkoholholdige inntaket i baren.
Under siste års arrangement var en av de norske deltakerne så full, at han ikke kunne reise seg fra stolen uten hjelp fra forbipasserende da han skulle forlate baren ved stengetid.
- De som er så heldige å faktisk ha en fast lønnet stilling som fotograf i en redaksjon, burde vite å benytte muligheten bedre, enn å klage på manglende frynsegoder og opptre som narrer under fotofestivalen i Perpignan, argumenterte Våga. En slik ignorant holdning ødelegger for de av oss som kjemper for at fotojournalistikken skal ha en fortsatt plass i norske avisredaksjoner. Våga provoserte med å si at han gjerne skulle ha sett effekten av å inndra norske pressefotografers pass i et år, slik at de ble nødt til å fokusere på det norske.
Siv Johanne Seglem er en av de unge fotografene som har gjort seg bemerket med sine norskbaserte dokumentarprosjekter. Hun hevdet at det i dag faktisk kan oppleves som enklere å få midler til å gjøre prosjekter i hjemme i Norge enn ute, på grunn av de økonomiske rammebetingelsene som nå er drastisk endret for norske avisredaksjoner.
Vågå og Grytten tok til orde mot intellektuell latskap og blinde flekker blant norske fotojournalister. Fra salen kom det innspill om rammebetingelsene for norske fotojournalister, og om strukturelle forhold som tilsier at det økonomiske utbyttet for eierne av de store mediene går på bekostning av den gode journalistikken.
- Nettopp derfor, svarte Våga, - må norske fotojournalister kjenne sin besøkelsestid i en sammenheng som for eksempel fotofestivalen i Perpignan, og vise seg som genuint opptatte av og engasjerte i sitt fag. Bare slik kan vi ivareta kvaliteten og verdien som den dyktige, skarpskodde fotojournalisten bidrar med.
Å gå på fylla som fotojournalist i stedet for å gå på utstillinger og foredrag når du er på fotofestival sponset av arbeidsgiver, det være seg hjemme eller ute, skulle herved være et tilbakelagt kapittel i norsk fotojournalistisk historie, om Våga vant frem med sine poenger. Og det burde han gjøre, med tanke på at det som skal til for å få realisert fotodokumentariske prosjekter, er penger. De kommer ikke uten at fotografen og prosjektet er godt nok. Av norsk dorskhet gror det ingenting.
Samtidig skal den dorske langsyntheten med rette nyanseres en smule. De siste årene har vi sett mye fint dokumentarfotografi fra landet mellom bakkar og fjell ut mot havet. Og vi har fotografer som har vist at de evner å finne og formidle de gode historiene også fra de ytterste frimerkehjørner i vårt lille land.
Fred Ivar Utsi Klemetsen har gjort enestående fotodokumentarer fra samiske reinsdriftsmiljøer i Norge, hvis bilder har reist verden over. Knut Egil Wang har levert et saftig og poetisk stykke fotodokumentar fra det norske traktormiljøet på Jæren. Fortsatt dirrer Helge Skodvins bildeserien fra Hardangerfjorden på netthinnen min, flere år etter at den stod på trykk i Bergens Tidende. Espen Rasmussen tok nylig pris i Årets Bilde for sin fortelling fra Nesna. Paal Audestad har dokumentert det norske musikkfenomenet Kaizers Orkestra gjennom flere år og levert et unikt og historisk fotodokument. Ikke minst i årets bilde-sammenheng har vi sett flere sterke, gode fotodokumentarer de siste årene. Med andre ord helt håpløst er det ikke i det norske fotojournalistiske feltet.
Dette vet vi: Det er ikke en overhengende fare for malaria som skal til for å gi den magiske kraften til et bilde. Det handler heller ikke om mengde utstyr eller frynsegoder. Til syvende og sist handler det om pasjonen for å fortelle en historie. Den er det ingen som kan ta fra deg. Den kan heller ikke kjøpes for penger. Og den kan ikke drikkes frem i en bar. Den må eksponeres i form av piksler og filmkorn. Så opp, alle norske dokumentarfotografer og gi dere små steder, store spørsmål og den nære fortellingen i vold!
Publikum på dok10
Frank Hesjedal
Nå har jeg fotografert i Vietnam under helt ideelle forhold. Mest om morgenene med krystallklar himmel og behagelig temperatur.
Så kommer jeg hjem og sliter meg fram dels til livet i snø før soloppgang. Men solen kommer ikke, det er bare grått, grått og grått. Så kommer vinden, øker til kuling. Jeg gir opp og sliter meg hjem i den dype snøen.
Kanskje vi her aner grunnen, eller en av grunnene til at Vietnam har så mange dyktige fotografer?
.
Mvh Jan Erik Engan